En dag i juli i 1983 stiger en ung mann ned på perrongen på Hamar stasjon. Han går rett til Skappelsgate 2 etter å ha spurt seg for: Vet du hvor huset til Rolf Jacobsen er? Eller han har kanskje spurt: Skappelsgate 2 – hvor er det? Og fått svar: Å ja, der bor jo Rolf Jacobsen. Langsomt går han med fotoapparat i bagen sin, en skriveblokk og penner og en fløyelsjakke under armen. Solen står høyt på himmelen. En perfekt dag. Den unge mannen er meg.
I 1983 fikk jeg sommerjobb i Bergens Tidende. Der hadde jeg frilanset et par år, levert forhåndssaker om Fjernsynsteateret. De handlet delvis om litteratur som jeg studerte på den tiden, eller mer eksakt allmenn litteraturvitenskap, om teater og skuespillere. Og jeg skrev mye om rock, new wave og nye band som dukket opp i Bergen. Musikk var min store lidenskap, utenom det å lese og prøve å bli forfatter. Med et mellomfag om Rolf Jacobsens ”Hemmelig liv” fra samme vår som ballast og nysgjerrighet på denne store lyrikeren, kom jeg til byen ved Mjøsa.
Med ærefrykt
Det må ha vært over 30 grader. Jeg husker Rolf Jacobsen tok i mot meg i skjorte oppbrettet på ermene. På svart hvitt-fotografiet jeg tok av ham etter samtalen vår, sitter han uformelt ved skrivemaskinen og ser ned på arket i maskinen. Arket var nok stukket ned i fra før; jeg hadde aldri våget å si til den 75 år gamle dikteren at nå må du sette deg ved skrivemaskinen. Og kan du ikke putte et ark inn i så det ser ut som du skriver? Jeg gikk til intervjuet med Jacobsen med ærefrykt. På samme reportasjetur hadde jeg først intervjuet den unge romanforfatteren Brynjar Aa, som hadde en slags punkeattityde. Deretter poeten Terje Johanssen som på den tiden var redaktør for Poesi Magasin. Johanssen hadde jeg blitt kjent med et par år tidligere da jeg hadde min første journalistjobb i avisen Hadeland fra1979-81.
Nå hadde jeg vendt vestover og trengte sårt en sommerjobb for å spe på inntektene.
Jeg husker Petra, den vakre gamle damen. Hun serverte oss jordbær med fløte på. Petra var ikke frisk, det kommer fram i intervjuet at Rolf Jacobsen måtte ta seg av henne. Hun var likevel smilende og fotograferte oss sammen. Jacobsen satt i stolen sin og drakk øl og røykte South State under samtalen. Vi hadde et par hyggelige timer. Men to ting vågde jeg ikke å fortelle dikteren under besøket; at jeg selv skrev dikt og hadde forfatterambisjoner – og at jeg hadde skrevet mellomfagsoppgave om det han kalte for sitt andre gjennombrudd, ”Hemmelig liv”. Respekten var altfor stor. Jeg lagde meg denne turen østover fordi jeg beundret Jacobsen som den virkelig store dikteren, ved siden av Olav H. Hauge.
Om å skrive
Samtidig var det en passe anledning å intervjue ham siden det var 50 år siden ”Jord og jern” kom ut. Med en såpass oppegående og litterært interessert kulturredaksjon som BT hadde, var det fullt mulig å få aksept for min Oslo and Hamar-Tour. På 80-tallet kunne en journalist breie seg om noe så ”perifert” som poesi. Intervjuet handler mest om det å skrive, poesiens stilling i dag. Om krisen i poesien, hvordan dikt blir til. Vi var innom den lange pausen hans mellom ”Vrimmel” fra 1935 og ”Fjerntog” som kom i 1951. Den gang visste jeg ingenting om hans NS-medlemskap. Han forklarte at han måtte bli redaktør for Kongsvinger Arbeiderblad under krigen fordi avisen ikke skulle bli stanset, men det tok jeg ikke med. Det hadde jeg lest i andre intervjuer med ham og var kjent stoff. Alt han sier om krigen og det som skjedde etter på er: ”Jeg skrev ingenting under krigen, måtte ha en pause. Det var en merkelig tid, en søkende og urolig periode.”
Jo, jeg ville lære meg noen triks og grep av den store lyrikeren. Og jeg ville at enda flere
skulle bli oppmerksom på ham. ”En dikter må ha brannsår” er tittelen på intervjuet. Han sier: ”Man må ha brannsår, de som overlever kan gå ut i verden”. Nå i ettertid ser jeg at det en undertone der, noe usagt. Var det sånn at krigen og straffarbeidet etterpå gjorde ham til en bedre, sannere dikter, at han fikk erfaring i livet som kom godt med som forfatter?
Få spor etter lesing
Mulig det. Etter hvert som jeg har blitt poet selv har jeg ofte sitert Jacobsens ord: ”En dikter er født med dobbeltsett nervesystem, ” som han har sagt ved flere anledninger og også til intervjueren fra BT. For en ung forfatterspire og journalist, det samme yrket som Jacobsen hadde, var det fantastisk å få audiens hos ham og Petra i Skappelsgate 2. Lenge syntes jeg intervjuet med ham var det journalistiske arbeidet jeg var mest fornøyd med. Siden kom det andre arbeidsoppgaver, intervjuer, notiser, reportasjer og all verdens små og store nyheter.
Da jeg debuterte som lyriker med ”Havfruehester” i 1988, var det få eller ingen spor etter lesingen av Rolf Jacobsen. Den gang var det surrealistiske billedkunstnere som gjaldt. Dalí, Magritte, Chagall. Jeg hadde med et dikt tilegnet den tyske ekspresjonisten Georg Trakl, men Jacobsen var mer med i ånden som en billedikter med overraskende og sylskarpe metaforer og bilder. Det har han alltid vært seinere. Jacobsens diktning er en litterær koffert som jeg åpner ofte og kikker i; linjer, strofer, hele dikt, diktsamlinger.
Ingen pilegrimstokt
Året etter sommerjobben i BT ble jeg ansatt i Haugesunds Avis der jeg fremdeles jobber, de siste 15 årene som kulturjournalist. Jacobsen kan ha vært 85 år. Vi skulle fylle julenummeret vårt, og jeg hadde lyst å intervjue Rolf Jacobsen igjen. Jeg tok en telefon til Hamar. Selv om dikteren var gammel og hørte dårlig, ville han gjerne møte meg. I fyr og flamme gikk jeg inn til redaktøren og foreslo et intervju med Jacobsen. Var ikke det ypperlig julenummerstoff for våre lesere?
– Jeg har snakket med Jacobsen. Han har sagt ja, sa jeg oppglødd.
Redaktøren så lenge på meg: – Har du tenkt deg på pilegrimsreise? Nei, det er ikke er aktuelt.
Vanskelig å tilgi en overordnet som ikke vil bruke penger og plass på en dikter som tross alt var en del snakk om, og som hadde hatt stor suksess med ”Nattåpent”.
Ikke mange år etter døde Jacobsen, og jeg fikk aldri min pilegrimstur til Hamar. To ganger har jeg vært poet og gjest på samtidspoesifestivalen – Rolf Jacobsen-dagene og kommer gjerne tilbake.
Brannsår, i sjelen eller andre steder? Ja, noen små, her og der.
”Lyktestolpen” er en av mange fine dikt fra ”Hemmelig liv. Et tilsynelatende lett dikt, men med en dobbelthet som jeg alltid har likt hos Rolf Jacobsen:
Så isende alene i natten min lyktestolpe.
De små brosten hviler hodene tett omkring den
der den holder sin lysparaply opp over dem
så ikke det vonde mørket skal komme nær.
Vi er alle langt hjemmefra, sier den.
Det er ikke håp mer.
Denne artikkelen ble trykket i nr. 2-2018 av Signaler, medlemsbladet for Rolf Jacobsens Venner. I samme nummer ble intervjuet mitt, «En dikter må ha brannsår» trykket. Det ble opprinnelig trykt i Bergens Tidende 16. juni 1983. Fotografiene av Jacobsen har jeg tatt.
I «Framoverlent i fluktstol» beveger vi oss i den norske sommeren, er en tur innom Nice og Malaga. Horvei gjør dykk i barndommen og ungdomsårenes usikre tid. Diktene handler om eksistensielle spørsmål som liv og død, aldring, om Gud og om kunst. Om å roe ned, samtidig som du har en rastløshet du ikke blir kvitt. Boken utkom i september 2023.
Sannelig har pandemien vart snart i to år. Omikron er enda mer smittsom enn delta-varianten. Dermed blir det enda tøffere restriksjoner framover.
«Frostskrift» heter den nye diktsamlingen til Truls Horvei. Lanseringsdato er 19. februar, og boken utgis på Kapabel forlag. Den tar pulsen på noen måneder i 2018, i overgangen mellom vinter og vår. Diktene handler om et langvarig forhold, om barnebarn, å oppleve at dagene blir mer trøblete og om døden. Dette er dikt å kjenne seg igjen i, en skrift for snørike døgn og yr løvetann.
