Fars stemme
”Fars stemme” tar utgangspunkt i en jeg-person som opplever at faren blir dement og gradvis mister biter av minnene sine. Det fører jeg-personen ut på en minnereise tilbake til barndommen, der forholdet til faren er sentralt. Den siste delen foregår i nåtiden der faren må på institusjon, og balansen i forholdet er forrykket. Utgitt på Wigestrand Forlag i 2017 og har kommet i to opplag.
«Fars stemme» ble en poesimonolog med skuespiller Lars Henri Aarnes i regi av Scenekraft i Haugesund. 17. november 2020 var det premiere på forestillingen i blackboxen i Festiviteten. Diktsamlingen har også blitt en kortfilm på 33 minutter, tatt i one take. Den ble vist under filmfestivalen i Haugesund i august 2020, og har også vært vist på Bømlo og Stord.
Dikt fra boken:
Barnet sover under sengen
når natten kommer slengende
med tomflaskene
kryper det opp i Guds fang
Jesusbildet vokser og minker
kveldsbønnen brummer
og far setter åregaflene i taket
ror huset vekk gjennom gatene
*
Opp av gresset
vokser nye spirer
mor med løvetann i hendene
far går ut av blokken
nybarbert med flaskeskip i
sjømannskisten
som han har båret på land
full av salt og bølger
han eldes for hvert skritt
går langsomt nedover tidens allé
stanser som en fremmed utenfor institusjonen
der står mor med en blomsterbukett og sier
her er ditt nye hjem
*
Noen ganger fyller søster
dagligstuen med trekkspillmusikk
far og mor danser bortover parketten
som et ungt brudepar på et Chagall-maleri
tiden ler bak døren og alderdommens
grå ugle tar pause
en dag spiller hun på rommet hans
far stemmer i julesanger
gjemt bak i hodets villnis
av hvithårete vidder av minner
Fra anmeldelser:
”I sin åttende diktsamling har Truls Horvei igjen lykkes i å løfte hverdagen og drysse ut mild melankoli. Far stemme er fylt med øm, real og varstemt poesi. Rent ut en nydelig liten diktsamling.”
Anders Neraal, Bok 365
”Jeg ble ble beveget når jeg leste Fars stemme, og for meg er det selve malen for hva jeg liker av dikt. Dikt skal bevege meg på en eller annen måte. Fars stemme gjorde meg sint, trist, melankolsk, men fikk meg også til å trekke på smilebåndet”.
Agnes Matre, anmeldelse på bloggen Vikarierende motiv