Når du utgir bok, vil du den skal nå ut til leserne. Slik var det også med «Frostskrift». Som ble lansert 19. februar 2020 på Haugesund bibliotek. Det gikk fint med bokbading av Lise-Marte Vikse Kallåk og musikk av bluesherrene Roald M. Holmstrøm og Totto Nilsen. Andre lansering var hos Print og Ramme i Leirvik dagen etter. Lise-Marte som bokbadet og Endre Olsen musiserte.

Men så kom tredje og siste lansering: Bergen offentlige bibliotek onsdag 11. mars. Det var da korona-epidemien begynte å ta av. Fikk et forvarsel tidlig på dagen; bokbaderen var i tvil om han kunne være med – og meldte avbud pga. korona-trusselen. Bibliotek ble kontaktet, jo vi kunne ha lansering, men med restriksjoner og god avstand mellom stolene i kafeen Amalies Hage. Viktig å få gjort denne lanseringen fordi søster Anne-Kristin og bror Helge  skulle framføre flere sanger. De hadde øvd mye.

Norge og verden nedstengt

Seinere på dagen ny melding fra biblioteket: Må dere ha denne boklanseringen? Torsdag 12. mars blir det ikke lenger arrangement i biblioteket. Lysten til å avlyse var liten, selv om vi risikerte at det kom lite folk. Men 18-20 dukket opp, og  fin kveld ble. Selv om forfatteren var både oppleser og sin egen bokbader og samtalepartner.

Dagen etter tok statsminister Erna Solberg fram sin aller strengeste mine: Alle kultur- og idrettsarrangement avlyses. Skoler og barnehager stenges. Ikke lov å dra på hytten, krisepakker for flerfoldige milliarder til næringslivet. Jeg skrev på den tiden i min dagbok at det blir hjemmekontor framover, kanskje et par uker.

Neida. Hjemmekontor ble malen. Og hver dag rapporter om antall smittede, syke, døde (heldigvis ikke så mange, alt var verre i Sverige). Og folk mistet jobben sin mistet motet, men karret seg gjennom pandemien.

Nye dikt om stillhet og pandemi

Ett og et halvt år har gått. Pandemien er på retur. De fleste voksne er vaksinerte. Samfunnet kan snart åpnes igjen.

Etter at det første korona-sjokket kom, begynte jeg så smått å skrive nye dikt. Ett av de første var «Siste seilas», skrevet på vei til min fars begravelse 7. april 2020. Det er også åpningsdiktet i min nye bok «Noen gram stillhet». Den tar pulsen på pandemien, stillheten og uroen som vi har fått merke dette underlige og rare pandemi-året.

Jeg har også skrevet om å dikte, har med et knippe haikudikt, om å gå tur, om å savne. Tilbakemeldingene har vært gode, men har også fått høre at folk er lei pandemien. Hvorfor skrive om korona? Da tenker jeg om at dette er dikt å ta fram om 5-10-15 år. Hvordan var det å stå i denne pesten? Fikk vi virkelig ikke lov å klemme hverandre, eller dra på hytten? I fars begravelse fikk vi ikke være mer enn 20, og på minnestunden kun fem personer.

minnestund hos mor

for fem sjeler

andre tider nå

Tilbake til Amalies Hage

Dette innlegget begynte jeg på ikke lenge etter nedstengingen i fjor vår. Men orket ikke å fullføre det. Nå er jeg tilbake, og underlig nok tilbake til Bergen offentlige bibliotek, Amalies Hage. I kveld torsdag 23. september stiller mine to søsken, pluss bokbader og poet Ole Horvli som skal snakke med meg om «Noen gram stillhet». Ringen er sluttet, eller den åpner seg igjen.

Det regner. Høsten blåser i trompeten sin. Jeg håper det kommer noen sjeler i kveld. Håper at disse grammene mine med dikt vil bli lest. Idag, i morgen, om ti år. Og jada, her er lys og lystige øyeblikk også mellom permene. Ikke bare melankoli og tungsinn. Men vi er lei. Som jeg skriver på siste linje i bokens siste dikt:

jeg er lei, selv om solen fremdeles skinner og gylne døgn fins

 

 

En dag i juli i 1983 stiger en ung mann ned på perrongen på Hamar stasjon. Han går rett til Skappelsgate 2 etter å ha spurt seg for: Vet du hvor huset til Rolf Jacobsen er? Eller han har kanskje spurt: Skappelsgate 2 – hvor er det? Og fått svar: Å ja, der bor jo Rolf Jacobsen. Langsomt går han med fotoapparat i bagen sin, en skriveblokk og penner og en fløyelsjakke under armen. Solen står høyt på himmelen. En perfekt dag. Den unge mannen er meg.

I 1983 fikk jeg sommerjobb i Bergens Tidende. Der hadde jeg frilanset et par år, levert forhåndssaker om Fjernsynsteateret. De handlet delvis om litteratur som jeg studerte på den tiden, eller mer eksakt allmenn litteraturvitenskap, om teater og skuespillere. Og jeg skrev mye om rock, new wave og nye band som dukket opp i Bergen. Musikk var min store lidenskap, utenom det å lese og prøve å bli forfatter. Med et mellomfag om Rolf Jacobsens ”Hemmelig liv” fra samme vår som ballast og nysgjerrighet på denne store lyrikeren, kom jeg til byen ved Mjøsa.

 

Med ærefrykt

Det må ha vært over 30 grader. Jeg husker Rolf Jacobsen tok i mot meg i skjorte oppbrettet på ermene. På svart hvitt-fotografiet jeg tok av ham etter samtalen vår, sitter han uformelt ved skrivemaskinen og ser ned på arket i maskinen. Arket var nok stukket ned i fra før; jeg hadde aldri våget å si til den 75 år gamle dikteren at nå må du sette deg ved skrivemaskinen. Og kan du ikke putte et ark inn i så det ser ut som du skriver? Jeg gikk til intervjuet med Jacobsen med ærefrykt. På samme reportasjetur hadde jeg først intervjuet den unge romanforfatteren Brynjar Aa, som hadde en slags punkeattityde. Deretter poeten Terje Johanssen som på den tiden var redaktør for Poesi Magasin. Johanssen hadde jeg blitt kjent med et par år tidligere da jeg hadde min første journalistjobb i avisen Hadeland fra1979-81.

 

Nå hadde jeg vendt vestover og trengte sårt en sommerjobb for å spe på inntektene.

Jeg husker Petra, den vakre gamle damen. Hun serverte oss jordbær med fløte på. Petra var ikke frisk, det kommer fram i intervjuet at Rolf Jacobsen måtte ta seg av henne. Hun var likevel smilende og fotograferte oss sammen. Jacobsen satt i stolen sin og drakk øl og røykte South State under samtalen. Vi hadde et par hyggelige timer. Men to ting vågde jeg ikke å fortelle dikteren under besøket; at jeg selv skrev dikt og hadde forfatterambisjoner – og at jeg hadde skrevet mellomfagsoppgave om det han kalte for sitt andre gjennombrudd, ”Hemmelig liv”. Respekten var altfor stor. Jeg lagde meg denne turen østover fordi jeg beundret Jacobsen som den virkelig store dikteren, ved siden av Olav H. Hauge.

 

Om å skrive

Samtidig var det en passe anledning å intervjue ham siden det var 50 år siden ”Jord og jern” kom ut. Med en såpass oppegående og litterært interessert kulturredaksjon som BT hadde, var det fullt mulig å få aksept for min Oslo and Hamar-Tour. På 80-tallet kunne en journalist breie seg om noe så ”perifert” som poesi. Intervjuet handler mest om det å skrive, poesiens stilling i dag. Om krisen i poesien, hvordan dikt blir til. Vi var innom den lange pausen hans mellom ”Vrimmel” fra 1935 og ”Fjerntog” som kom i 1951. Den gang visste jeg ingenting om hans NS-medlemskap. Han forklarte at han måtte bli redaktør for Kongsvinger Arbeiderblad under krigen fordi avisen ikke skulle bli stanset, men det tok jeg ikke med. Det hadde jeg lest i andre intervjuer med ham og var kjent stoff. Alt han sier om krigen og det som skjedde etter på er: ”Jeg skrev ingenting under krigen, måtte ha en pause. Det var en merkelig tid, en søkende og urolig periode.”

 

Jo, jeg ville lære meg noen triks og grep av den store lyrikeren. Og jeg ville at enda flere

skulle bli oppmerksom på ham. ”En dikter må ha brannsår” er tittelen på intervjuet. Han sier: ”Man må ha brannsår, de som overlever kan gå ut i verden”. Nå i ettertid ser jeg at det en undertone der, noe usagt. Var det sånn at krigen og straffarbeidet etterpå gjorde ham til en bedre, sannere dikter, at han fikk erfaring i livet som kom godt med som forfatter?

Få spor etter lesing

Mulig det. Etter hvert som jeg har blitt poet selv har jeg ofte sitert Jacobsens ord: ”En dikter er født med dobbeltsett nervesystem, ” som han har sagt ved flere anledninger og også til intervjueren fra BT. For en ung forfatterspire og journalist, det samme yrket som Jacobsen hadde, var det fantastisk å få audiens hos ham og Petra i Skappelsgate 2. Lenge syntes jeg intervjuet med ham var det journalistiske arbeidet jeg var mest fornøyd med. Siden kom det andre arbeidsoppgaver, intervjuer, notiser, reportasjer og all verdens små og store nyheter.

Da jeg debuterte som lyriker med ”Havfruehester” i 1988, var det få eller ingen spor etter lesingen av Rolf Jacobsen. Den gang var det surrealistiske billedkunstnere som gjaldt. Dalí, Magritte, Chagall. Jeg hadde med et dikt tilegnet den tyske ekspresjonisten Georg Trakl, men Jacobsen var mer med i ånden som en billedikter med overraskende og sylskarpe metaforer og bilder. Det har han alltid vært seinere. Jacobsens diktning er en litterær koffert som jeg åpner ofte og kikker i; linjer, strofer, hele dikt, diktsamlinger.

Ingen pilegrimstokt

Året etter sommerjobben i BT ble jeg ansatt i Haugesunds Avis der jeg fremdeles jobber, de siste 15 årene som kulturjournalist. Jacobsen kan ha vært 85 år. Vi skulle fylle julenummeret vårt, og jeg hadde lyst å intervjue Rolf Jacobsen igjen. Jeg tok en telefon til Hamar. Selv om dikteren var gammel og hørte dårlig, ville han gjerne møte meg. I fyr og flamme gikk jeg inn til redaktøren og foreslo et intervju med Jacobsen. Var ikke det ypperlig julenummerstoff for våre lesere?

– Jeg har snakket med Jacobsen. Han har sagt ja, sa jeg oppglødd.

Redaktøren så lenge på meg: – Har du tenkt deg på pilegrimsreise? Nei, det er ikke er aktuelt.

Vanskelig å tilgi en overordnet som ikke vil bruke penger og plass på en dikter som tross alt var en del snakk om, og som hadde hatt stor suksess med ”Nattåpent”.

Ikke mange år etter døde Jacobsen, og jeg fikk aldri min pilegrimstur til Hamar. To ganger har jeg vært poet og gjest på samtidspoesifestivalen – Rolf Jacobsen-dagene og kommer gjerne tilbake.

Brannsår, i sjelen eller andre steder? Ja, noen små, her og der.

”Lyktestolpen” er en av mange fine dikt fra ”Hemmelig liv. Et tilsynelatende lett dikt, men med en dobbelthet som jeg alltid har likt hos Rolf Jacobsen:

       Så isende alene i natten min lyktestolpe.

       De små brosten hviler hodene tett omkring den

       der den holder sin lysparaply opp over dem

       så ikke det vonde mørket skal komme nær.

 

       Vi er alle langt hjemmefra, sier den.

       Det er ikke håp mer.

Denne artikkelen ble trykket i  nr. 2-2018 av Signaler, medlemsbladet for Rolf Jacobsens Venner. I samme nummer ble intervjuet mitt, «En dikter må ha brannsår» trykket. Det ble opprinnelig trykt i Bergens Tidende 16. juni 1983. Fotografiene av Jacobsen har jeg tatt.

 

 

I februar 1988 kom min første diktbok ut, Havfruehester. Altså 30 år med diktbøker og to ungdomsromaner, og tusenvis av artikler og reportasjer som journalist i Haugesunds Avis. Den første boken er det alltid noe spesielt med. Følelsen med å stå med en bok i neven, den som du har strevet med i flere år og omarbeidet i ulike versjoner. En glede over å få til noe, og å være i gang som forfatter. Siden har det kommet sju diktbøker, og flere CD-er med poesi og musikk.

Havfruehester kom ut på Grøndahl og var resultat av mange års interesse for poesi. Surrealistiske billedkunstnere som Salvador Dalí, Marc Chagall og René Magritte var større inspirasjonskilder enn forfattere og poeter. Jo, jeg hadde lest Georg Trakl da jeg studerte allmenn litteraturvitenskap på Universitetet i Bergen, og han får tilegnet et dikt i boken. Lenge hadde jeg vært opptatt av Rolf Jacobsen og japansk haiku-diktning. Vi finner ett haikudikt i boken, men ellers er den preget av en noe famlende og søkende poet, som hadde fått dikt på trykk i tidsskriftene Vinduet, Poetica, Poesi og Dagbladet og ikke minst i antologien Signaler 87.

Like viktig å få tilbakemeldinger fra forlag, er kontakten med andre forfattere. Havfruehester ble lest av tre som jeg kjente på den tiden, Ragnar Hovland, Jon Fosse og Per Olav Kaldestad. Jeg ba de lese manuset, og de kom med innspill. Boken er et resultat av ca. 500 dikt, skrevet over tid, og 50 av diktene kom med i boken. Sju versjoner måtte til før diktsamlingen ble ferdig. Men hva skulle boken hete? De første utgavene het Lepper, hav. Da manus var omtrent ferdig, satt jeg igjen med over 20 tittelforslag. Jeg spurte hva Per Olav syntes blant alle forslagene , og han foreslo Havfruehester. Et konstruert ord som spiller både på havfruer og hester. Jeg husker at en diktbok kom ut i 1986 som het Gitarklode av Petter Schramm. Likte den merkelige ordsammenstillingen, og i god surrealistisk ånd.

Surrealisme og det fabulerende har fulgt meg siden. Og det konkrete haikudiktet renset for metaforer. To kontraster. Det året boken kom ut, fikk jeg ca. sju anmeldelser. Ca. fordi et par kan knapt kalles for anmeldelse. Mottagelsen var varierende, men jeg gledet meg i alle fall i den i Bergens Tidende, skrevet av Eilif Armand. Han skrev blant annet:

”Det absurde i tilværelsen aksepteres med stort alvor, men også med munterhet og selvironi. Et ungt menneske har på befriende måte funnet den rette avstanden mellom seg selv, drømmen og ”virkeligheten”.

Her er tre dikt fra debutboken:

HAVET I ROMMENE

Vann siver gjennom skjulte sprekker
havet flyter i kjøkkenet
Tangen vokser helt inn på badet

Lenge har vi rodd fra rom til rom
uten båt og årer
Ledestjernen i taket er skrudd av

I bokhyllen morser fyrlykten
en gul beskjed

NESTEN ALLTID VARME

Og nesten alltid varme
i rommene, mellom kroppene
Lyden av dine skritt

gjennom tankene mine, håret
ditt i rommets vind, åndedrettet
fra barnerommet. Kan du

høre at de drømmer?

DEN GRØNNE FJORDEN

Håret hennes på lakenet
Månens hvite
hester inn vinduet

Fra den grønne fjorden
orgelmusikk

 

Dette innlegget ble første gang publisert på min Facebook-konto  mars 2018.