Når du utgir bok, vil du den skal nå ut til leserne. Slik var det også med «Frostskrift». Som ble lansert 19. februar 2020 på Haugesund bibliotek. Det gikk fint med bokbading av Lise-Marte Vikse Kallåk og musikk av bluesherrene Roald M. Holmstrøm og Totto Nilsen. Andre lansering var hos Print og Ramme i Leirvik dagen etter. Lise-Marte som bokbadet og Endre Olsen musiserte.

Men så kom tredje og siste lansering: Bergen offentlige bibliotek onsdag 11. mars. Det var da korona-epidemien begynte å ta av. Fikk et forvarsel tidlig på dagen; bokbaderen var i tvil om han kunne være med – og meldte avbud pga. korona-trusselen. Bibliotek ble kontaktet, jo vi kunne ha lansering, men med restriksjoner og god avstand mellom stolene i kafeen Amalies Hage. Viktig å få gjort denne lanseringen fordi søster Anne-Kristin og bror Helge  skulle framføre flere sanger. De hadde øvd mye.

Norge og verden nedstengt

Seinere på dagen ny melding fra biblioteket: Må dere ha denne boklanseringen? Torsdag 12. mars blir det ikke lenger arrangement i biblioteket. Lysten til å avlyse var liten, selv om vi risikerte at det kom lite folk. Men 18-20 dukket opp, og  fin kveld ble. Selv om forfatteren var både oppleser og sin egen bokbader og samtalepartner.

Dagen etter tok statsminister Erna Solberg fram sin aller strengeste mine: Alle kultur- og idrettsarrangement avlyses. Skoler og barnehager stenges. Ikke lov å dra på hytten, krisepakker for flerfoldige milliarder til næringslivet. Jeg skrev på den tiden i min dagbok at det blir hjemmekontor framover, kanskje et par uker.

Neida. Hjemmekontor ble malen. Og hver dag rapporter om antall smittede, syke, døde (heldigvis ikke så mange, alt var verre i Sverige). Og folk mistet jobben sin mistet motet, men karret seg gjennom pandemien.

Nye dikt om stillhet og pandemi

Ett og et halvt år har gått. Pandemien er på retur. De fleste voksne er vaksinerte. Samfunnet kan snart åpnes igjen.

Etter at det første korona-sjokket kom, begynte jeg så smått å skrive nye dikt. Ett av de første var «Siste seilas», skrevet på vei til min fars begravelse 7. april 2020. Det er også åpningsdiktet i min nye bok «Noen gram stillhet». Den tar pulsen på pandemien, stillheten og uroen som vi har fått merke dette underlige og rare pandemi-året.

Jeg har også skrevet om å dikte, har med et knippe haikudikt, om å gå tur, om å savne. Tilbakemeldingene har vært gode, men har også fått høre at folk er lei pandemien. Hvorfor skrive om korona? Da tenker jeg om at dette er dikt å ta fram om 5-10-15 år. Hvordan var det å stå i denne pesten? Fikk vi virkelig ikke lov å klemme hverandre, eller dra på hytten? I fars begravelse fikk vi ikke være mer enn 20, og på minnestunden kun fem personer.

minnestund hos mor

for fem sjeler

andre tider nå

Tilbake til Amalies Hage

Dette innlegget begynte jeg på ikke lenge etter nedstengingen i fjor vår. Men orket ikke å fullføre det. Nå er jeg tilbake, og underlig nok tilbake til Bergen offentlige bibliotek, Amalies Hage. I kveld torsdag 23. september stiller mine to søsken, pluss bokbader og poet Ole Horvli som skal snakke med meg om «Noen gram stillhet». Ringen er sluttet, eller den åpner seg igjen.

Det regner. Høsten blåser i trompeten sin. Jeg håper det kommer noen sjeler i kveld. Håper at disse grammene mine med dikt vil bli lest. Idag, i morgen, om ti år. Og jada, her er lys og lystige øyeblikk også mellom permene. Ikke bare melankoli og tungsinn. Men vi er lei. Som jeg skriver på siste linje i bokens siste dikt:

jeg er lei, selv om solen fremdeles skinner og gylne døgn fins