Blå strenger
Dette er den første ungdomsromanen til Truls Horvei, utgitt på Aschehoug 1994. Tre kamerater; Piddi, Stilken og Musen er lei av å gå på epleslang. De bestemmer seg for å sjekke damer og starte rockeband. Handlingen er lagt til høsten 1972. Vi møter kompisene som blir med på talentkonkurranse i Bergenshallen.
En bok om vennskap, forelskelse, konflikter, lengsler og rockemusikk. Med replikker på bergensk og saftig banning – og mye forelskelse.
– Jeg setter denne boken høyt i forfatterskapet mitt. Moro å skrive, og disse typene da som mange har kjent seg igjen, selv om de oppdiktet, stort sett. Jeg ble aldri god gitarist, sånn som Piddien. Er litt misunnelig på han, sier Truls Horvei
Fra åpningskapittelet ”Epleslang”:
Vi var for gamle til det, men altfor sugne på epler til å la være. Hagen til Kjeftikken lå på haugen ovenfor blokkene våre. Bak gjerdet med piggtråd på toppen vokste høye trær med saftige epler på. De saftigste i mils omkrets. Stilken stod med
et kronestykke mellom tommel og pekefinger. Han gliste så kinnene blåste seg opp som to ballonger.
– Ka velger du, Piddi, krone eller mynt?
– Eh – mynt.
– Faen, det e’ urettferdig at Piddien eller eg må gjøre jobben. Eg e’ sikker på at han har hagle.
Han e’ gal nok te det, sa Musen.
– Hvis eg ska’ klatre, kommer greinene te å knekke under meg
som fyrtikkesker. Stilken grep tak i sideflesket sitt for å
demontrere at han hadde spist for mange blautiser i sitt hittil
korte liv. Han løfte hånden mot lyset fra gatelykten. Så knipset
han med fingrene. Mynten forsvant opp i luften, gjorde noen
rundtkast og landet i Stilkens hånd med et perfekt nedslag.
– Krone!
– Dritflaks, Piddi. Du som elsker å klatre…, sa Musen.
– Ka venter vi på? Vi stikker! sa Stilken.
Månen lyste over Ulriken. En sykebilsirene skar en flenge i
stillheten. Kjommiene mine småløp bak huset vårt og opp
haugen, men jeg hadde sabla god tid. Ingenting ventet, bortsett
fra noen sure epler på noen usle trær.
Stilken og Musen stanset ved et seljetre. Planen var at jeg
skulle klatre opp i det, ta tak i greinene som buktet seg over
gjerdet, og slippe meg ned i hagen. Øynene begynte å venne
seg til mørket. Jeg ble stående og kjente et kaldt vinddrag i
luften. Kanskje schæferen til Kjeftikken lå inne i hundehuset
og ventet på epletjuver.
– Ka glor du etter, Piddi? Vi ha’kje hele kvelden på oss, sa
Stilken.
– E’ du feig? sa Musen.
Fra anmeldelser:
”Horvei forteller med slike treffende replikker at du er bare nødt
til å kjenne deg igjen enten du er voksen eller tenåring… Slutten
er åpen og kan utmerket godt følges opp. Det håper jeg inderlig
Truls Horvei gjør, for dette er en skikkelig ”dritgo” ungdomsbok.”
Ågot Caroline Nilssen, Bergensavisen 1994
”Det er en munter, men samtidig var, ja nesten sår undertone som
blander seg med de rå rocketonene fra hobbyrommet i kjelleren
på en blokk på Landås i denne usentimentale fortellingen om et
stykke norsk 70-talls oppvekst.”
Torill Rein, Agderposten 1994