«Noen gram stillhet» bærer preg av pandemien vi har stått i de siste årene. Og stillheten som du finner i naturen, i tomme gater og stillhet fylt med uro over den besværlige tilværelsen. Her er dikt om det umulige med å reise bort, kjenne blaff av glede over fuglesangen, og de tunge dagene når ensomheten fins både inne og ute. Når vil pandemien gi seg? Vi blir så inderlig lei av restriksjoner og mutasjoner.

Som det heter i bokens siste dikt, «Blues for 2020/2021»: jeg er lei av å vente/ lei av at vi aldri når fram til døren der det står: utgang/ lei av at det tar tid å vaksinere kloden.

Tysvær Bygdeblad skriver i en anmeldelse: «Det kunne vore dikt frå krigens dagar, og skildringane er gode og sterke. Men først av alt er det påfallande herleg å lese noko som skaper ein stillhet. Det er fortellarkunst.»

Dikt fra boken:

NÅR

Når håpet virker tynnslitt

når alt ser mørkt og trasig ut

når dagene sklir vekk og

ensomheten roper ut i gaten

når hjemme er der du puster

og lever uten andre fjes

når vår og sommer blir

unntakstilstander

når vi blir syke av å tenke på

at vi kan bli syke

da kan vi ro mot

en lysere morgen

trøste oss med at det ikke går

nedenom og hjem,

men det går over, det går

over en dag i den skjøre

framtiden